kollektiv
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; kollektivet, kollektiver 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
kollektivet
ubestemt form flertall
kollektiver
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
grammatikk
substantiv som har entallsform, men som angir noe som
består av flere enheter
SITAT
-
kollektiver eller samlingsnavn, f.eks. folk
2
større fellesskap som det enkelte individ tilhører, går
opp i
SITATER
-
individet forsvinner i kollektivet(Morgenbladet 1959/202/2/3–5)
-
det store oppbud av massesuggestion som samfunn griper til for å holde kollektivet sammen
-
journalisten må forholde seg til et kollektiv, en redaksjon med et bestemt sett av forutsetninger(Christian Borch Sannhetens kår LBK 2009)
-
budskapet i Janteloven er at mennesket bare skal være sosialt, at det skal være fullt og helt tilpasset kollektivet
3
gruppe mennesker som bor sammen (og har felles husholdning)
; bofellesskap
SITATER
-
en gruppe mennesker i Trondheim har slått seg sammen og dannet et kollektiv(Dagbladet 1970/40/18/5)
-
de [første kristne] solgte alt de eide, og opprettet et kollektiv med felleseie
-
hun bodde sikkert i kollektiv med et par andre, minst like kule jenter(Stig Beite Løken Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd LBK 2012)
-
jeg ville vite om kollektivet ute på Bygdøy noen gang lagde mat sammen(Astrid Nordang Eva Dunkel LBK 2012)
3.1
især om forhold i kommunistiske land
sammenslutning av flere husholdninger som driver en bestemt
økonomisk virksomhet (især innen landbruk)
SITATER
-
det pekingesiske sykkelbudet er medlem av et kollektiv(Dagbladet 1960/73/11/1)
-
de private jordlappene ble erstattet med sosialistiske kollektiver(Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)