kolle verb BØYNINGkollet, kollet, kolling preteritum kollet perfektum partisipp kollet verbalsubstantiv kolling UTTALE[kå`l:ə] ETYMOLOGI avledet av koll; jf. kylle BETYDNING OG BRUK 1 hugge toppen av (et tre) SITAT et kollet asketræ (Hans E. Kinck Emigranter 4 1904) 2 kollhugge
