koll
substantiv
UTTALE[kål:]
ETYMOLOGI
av norrønt kollr 'rund topp (på tre, fjell e.l.); skalle, (hårløst)
hode'
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
(øverste del av) hode
; isse
; (hår)topp
UTTRYKK
i koll
over ende
; på hodet
-
[han] slog alle han mødte, i koll
-
en [stuper] i koll ret som det er
-
ofte hadde jeg mest hug til at ta øksen min og rake i koll hele herket!
-
jf.[de] rullet sammen koll i koll nedover
-
vesle Peder og kopplammet sprang etter hverandre rundt torvskjåen, rett som det var, trilla de begge i koll, og Peder lo så han kikna(Ragnhild Nilstun For kjærlighets skyld 215 2002)
3
rund(aktig) haug, knaus eller fjelltopp
SITATER
-
Jordalsnuten, den glatte koll, har her den heteste vælde
-
vi saa en hel hob hauger og koller stikke op
-
nuter og koller steg op
-
bag koll og knat blaaner jøklernes rygge!
-
bagom aas og koll
-
langt nord bak kollers kam
-
steinsprang fra kamper og koll
4
botanikk
4.1
kongleaktig rakle hos humle
4.2
plante med blomstene samlet i en tett topp, i sammensetninger
som blåkoll, jonsokkoll
5
dialektalt
rundaktig, kvesset ende av tømmerstokk