koinsidens
substantiv
BØYNINGen; koinsidensen, koinsidenser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
koinsidensen
ubestemt form flertall
koinsidenser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ko-insede´ns]
ETYMOLOGI
fra fransk coïncidence, avledet av coïncider, av middelalderlatin coincidere 'falle sammen'; jf. koinsidere
BETYDNING OG BRUK
sammentreff
; sammenfall