koiné
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; koineen, koineer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
koineen
ubestemt form flertall
koineer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kåine:´]
ETYMOLOGI
fra gresk koine, femininum entall av koinos 'felles'; jf. he koine dialektos 'fellesspråket'
BETYDNING OG BRUK
1
om eldre forhold
fellesgresk administrasjons- og talespråk utviklet i hellenistisk
tid