knelle
verb
MODERAT BOKMÅLknall eller knellte, knellt, knelling 
preteritum
knall eller knellte
perfektum partisipp
knellt
verbalsubstantiv
knelling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kne`l:ə]
ETYMOLOGI
grunnbetydning 'gi en høy, skarp lyd', jf. middelhøytysk erknellen 'klinge', svensk dialekt knälla 'støte, slå til'; trolig variantform av gnelle
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
hvine
; skingre
; gneldre
SITAT
-
[hun ropte] saa det knald