Det Norske Akademis Ordbok

gnelle

gnelle 
verb
BØYNINGgnelte eller gnall, gnelt, gnelling
UTTALE[gne`l:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt gnella; beslektet med gnǫllra, se gneldre; jf. svensk gnälla
BETYDNING OG BRUK
1 
hvine
; skingre
; gneldre
SITATER
  • grisen hylte og gnall
     (Dagbladet 1930/262/8/2)
  • hundene gnællede, hopped ende op
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 7 1870)
  • [jentungen] gnald …, som om hun blev kløpet gul og blaa
     (Peter Egge Hansine Solstad 45 1925)
  • [hun skrek] saa det gnældte i skoven
     (P.Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Norske Folkeeventyr I (1843) 208)
  • den frosne sne gnald under hans tykke skosaaler
     (Johan Falkberget Bør Børson jr. 206 1920)
  • le og storskratte saa det gnalt i husvæggene
     (Ole Tobias Olsen Norske folkeeventyr og sagn, samlet i Nordland 170 1912)
  • motoren gneller som en tasmansk djevel, etterfulgt av gurgling og snerring
     (Adresseavisen 29.10.2015/41)
  • [bobilen] piper når vi overstiger [fartsgrensen], og i tillegg gneller kjerringa
     (Sunnmørsposten 19.06.2015/14)
  • overført
     
    [høyrepressen] gneller i anledning av den beslutning bystyret fattet
     (Arbeiderbladet 1929/32/4/2)
2 
mest dialektalt, om sol eller lys
 skinne blendende skarpt og sterkt
SITAT
  • solen gnall over bergene
     (Magnhild Haalke Allis sønn 66 1935)