knatte verb BØYNINGknattet, knattet, knatting preteritum knattet perfektum partisipp knattet verbalsubstantiv knatting UTTALE[kna`t:ə] ETYMOLOGI til knatre; se også knatting BETYDNING OG BRUK slå med korte, lette slag (på noe som lager en kort tørr lyd) ; knakke ; kakke SITATER naa! Kommer dere snart? Eller skal vi bli staaende og knatte her til imorgentidlig (Vilhelm Krag Baldevin 142 1925) | banke på døren med formelt subjekt [man] kunde høre det knattet og klang [i smien] (Gabriel Scott Jernbyrden (1919) 35)
