Det Norske Akademis Ordbok

knatt

knatt 
substantiv
BØYNINGen; knatten, knatter
UTTALE[knat:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt knattr; jf. knatte
BETYDNING OG BRUK
(lite) (rundaktig) berg som stikker opp eller frem
; (liten) bergknaus
; pynt
 | jf. fjellknatt
SITATER
  • han letter sig fra sin tue derborte på næssets knat
     (Henrik Ibsen Digte 30 1875)
  • bag koll og knat blaaner jøklernes rygge
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 437)
  • [han] hoppede henover knatter og lyngstubber
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 48 1900)
  • dialektalt
     
    det var vôn [om vilt] øverst oppå nattene
     (Chr. Skredsvig Romaner og fortællinger II 128)
  • det meste av eiendommen er knauser og knatter
     (Ebba Haslund Med vingehest i manesjen 288 1989)
  • høyt oppe på en knatt kneiste en lav, men stor hytte
     (Kjersti Scheen Lik i lasta 70 2003)