Det Norske Akademis Ordbok

knastre

knastre 
verb
BØYNINGknastret, knastret, knastring
UTTALE[kna`strə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dialektalt gnastre 'hvine, gnisse; småskjenne', dansk knastre 'knase', svensk knastra 'sprake, rasle, knase'
BETYDNING OG BRUK
især dialektalt
 knase (skarpt)
SITATER
  • opover bakken knastret alt isen under hans føtter
     (Carl Schøyen Tre stammers møte 191 1919)
  • det knastret så artig under føttene [i tangen]
     (Magnhild Haalke Allis sønn 16 1935)
  • knastrende gnister
     (Tore Renberg Renselse 145 1998)
  • skrittene deres knastret i de runde steinene i fjæra
     (Hanne Ørstavik Uke 43 128 2002)
  • hun hørte knastringen fra bildekkene
     (Gaute Heivoll Før jeg brenner ned 12 2010)
  • han fortsatte å knastre på data’n
     (Maja Lunde Bienes historie 180 2015)