knarte
verb
MODERAT BOKMÅLknartet, knartet, knarting 
preteritum
knartet
perfektum partisipp
knartet
verbalsubstantiv
knarting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kna`rtə]
ETYMOLOGI
avledet av knart
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
slå, hakke (kort, avmålt på)
; knerte
SITAT
-
[han] tog klubben og knartede paa [fjellveggen]