Det Norske Akademis Ordbok

knart

knart 
substantiv
BØYNINGen; knarten, knarter
UTTALE[knart]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av dialektalt knarre 'stubbe'
BETYDNING OG BRUK
1 
utvekst, knute (særlig på tre)
; knort
SITAT
  • overført
     
    i skoletiden satt jeg ofte foran buddhaen fra Trinkomale og lot den jevne ut alt knart og knort i hjernen
     (Axel Jensen Line 131 1959)
2 
knatt
; bergknatt
SITATER
  • [rypesteggen flakset] fra den knart, hvor han sad gemt
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 9)
  • [Brand] standser på en fremspringende knart og ser ned i dybet
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 32)