Det Norske Akademis Ordbok

knarre

knarre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLknarret, knarret, knarring
preteritum
knarret
perfektum partisipp
knarret
verbalsubstantiv
knarring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kna`r:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. svensk, færøysk knarra, dansk knarre; opprinnelig lydord; jf. også gnarre
BETYDNING OG BRUK
1 
gi en skrapende, knirkende lyd
SITATER
  • hun selv bliver en knarrende maskine, som man helst undgaar
     (Camilla Collett Amtmandens Døttre I 157 1855)
  • kjærrer, der gik paa knarrende svære træhjul
     (Jonas Lie Gaa paa! 9 1882)
  • hjulene knarrede hos rebslageren
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 67 1892)
  • kjerrer som knarret utenfor vinduet hans om morgenen, hester som travet i gatene
     (Liv Ullmann Forandringen 218 1976)
  • det knarret og gnislet under sålene
     (Finn Alnæs Restdjevelens karneval 50 1992)
  • urvinduet knarret da jeg åpnet det
     (Hans Herbjørnsrud Vi vet så mye 187 2001)
2 
om person, vesen
 knurre, brumme (som uttrykk for misnøye e.l.)
; murre