kna - Det Norske Akademis ordbok

kna

verb

BØYNINGknar, knadde, knadd, knaing

UTTALE[kna:]

ETYMOLOGI

av norrønt knoða

BETYDNING OG BRUK

(med hendene) bearbeide (deig) for å gi en jevn og fast konsistens

; elte

EKSEMPEL

SITATER

dialektalt

han knaadde det smaat i smaat

(Hans E. Kinck Fra Hav til Hei 37 1897)
[smøret] var blit godt knad om bord, for at få alt overflødigt vand presset ud af det

(Fridtjof Nansen Fram over Polhavet II 23 1897)
overlæben var aldeles som knadd utover – et slag maatte ha knust den

(Sigrid Undset Korset 485 1922)
med avvikende preteritumsform

kjerringen kno kakedeig i træskålen

(Jens Hagerup Juvi 28 1928)
jeg knadde så deigen skvatt

(Eva Ramm Med støv på hjernen 52 1958)
ha deigen over på arbeidsbenken og kna den med hendene

(Margit Vea Kjøkkenpatruljen LBK 2010)

1.1

klemme

; massere

EKSEMPLER

SITATER

Siv knadde skuldrene hans. Hun hadde fingre av fløyel og jern

(Lars Saabye Christensen Blodets bånd LBK 1985)
han tar tak i puppene mine og knar dem hardt

(Tonje Røed Udødelig med deg LBK 2001)

1.2

i adjektivisk perfektum partisipp

knadd

muntlig, om kroppsbygning, person

tett og fast

EKSEMPEL

SITAT

hun var blit feit i de senere aarene, indfeit, rettelig knadd

(Peter Egge Inde i Fjordene 198 1920)

trykke

; presse

SITATER

[på] steder, hvor færdselen var størst, blev [snøen] knadet sammen … til et eneste gulgraat ælte

(Kristian Elster Samlede Skrifter I 207)
[djevlene] knadde hinanden med albuer og knær, mens de holdt hende kringsat

(Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 274 1925)
[han] rykker opp en gusten pelargonia og knar løsjord ut av rotklumpen

(Nils Johan Rud En fremmed i speilet LBK 1993)
hesten knadde sig tungt frem sleipe stigen

(Ingeborg Refling Hagen Brudgommen 62 1927)

UTTRYKK

kna noen (i snøen)

muntlig, sjelden

dynke noen (i snø)

; døpe

2.1

gi en viss form ved å presse med hendene

; danne

; forme

SITAT