Det Norske Akademis Ordbok

kløkt

kløkt 
substantiv
BØYNINGen; kløkten
UTTALE[kløkt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nedertysk klücht, klüft 'spas, spøk'; beslektet med kløft og kløve, grunnbetydning 'det å kunne kløve, skjelne'
BETYDNING OG BRUK
1 
skarpsindighet
; gløgg oppfinnsomhet (når det gjelder å løse en vanskelighet, finne utvei i en innviklet situasjon)
; praktisk forstand
EKSEMPEL
  • vise kløkt
SITATER
  • [sagnet] stilner der, hvor sindet kun til nutids kløgt er bundet
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 84)
  • de havde lyst og mod i brystet og kløgt i panden
     (Eilert Sundt Om giftermål i Norge (1992) 145)
  • I har alle sindets ypperlige gaver, kløgt og mod
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 117 1872)
  • kløgt og list turde måske her kunne udrette, hvad vi ikke med våbenmagt kan sætte igennem
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 58 1874)
  • kløgt, på spidsen sat, er dumhed
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 158)
  • [hun er] beskyttet mod al verdens kløgt ved sin naturlige uskyldighed
     (Jonas Lie Familjen paa Gilje 184 1883)
  • [fra dag til dag syntes han] at hun voksede i kløgt og kundskab
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 309)
  • [i artikkelen om teateret] var baade kløgt og sakkyndighet
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 6 1915)
  • å samle så mange foreninger og offentlige instanser med så vidt forskjellige interesser og behov under samme paraply, krevde både politisk kløkt og fingerspissfølelse
     (Håkon Breivik Myhr Gjennom Oslomarka med ildsjeler 372 2021)
2 
nå sjelden
 begavelse (i en nærmere bestemt retning)
; innsikt (på et nærmere bestemt område)
 | jf. statsmannskløkt
SITAT