kløfte
verb
MODERAT BOKMÅLkløftet, kløftet, kløfting 
preteritum
kløftet
perfektum partisipp
kløftet
verbalsubstantiv
kløfting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[klø`ftə]
ETYMOLOGI
avledet av kløft
BETYDNING OG BRUK
1
sjelden
; spalte
SITAT
-
[han skar kjeppen] til en passelig længde og kløfted den paalangs
2
refleksivt
kløfte seg
dele, spalte seg (i to grener, armer e.l.)
SITAT
-
bildet midtlinje, der hvor kjeglefjellet bak byen kløfter seg