Det Norske Akademis Ordbok

klint

klint 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; klinten, klinter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
klinten
ubestemt form flertall
klinter
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
dansk form klint, av gammeldansk klint, jf. tilsvarende dansk dialektal form klitt; begge tilsvarer norrønt klettr; se klett
BETYDNING OG BRUK
om danske forhold
 bratt (og høy), oftest naken skrent ut mot havet
SITAT