Det Norske Akademis Ordbok

klinke

Likt stavede oppslagsord
klinke 
verb
BØYNINGklinket, klinket, klinking
UTTALE[kli`ŋkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig beslektet med verbet klinge; i denne betydningen trolig dannet til klink
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig om metallgjenstand
 støte mot noe eller sammen med noe så det gir en kort klingende (høy) lyd
SITAT
  • klinkende, hoppende sølvmynter, der skufledes ud og ragedes ind over de menige grønne rouletbord
     (Chr. Skredsvig Dage og nætter blandt kunstnere 113 1908)
2 
støte drikkeglass lett sammen når man drikker sammen
; skåle
SITATER
  • de klinked sammen begge to
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 96)
  • de klinket over bordet og drak
     (Bernt Lie Mot Overmagt 165 1907)
  • de klinket, tømte sine ølglas og gik hver til sit
     (Rudolf Muus Blant Kristiania-vampyrer 16 1918)
  • Preben klinker borti koppen min som om han vil skåle
     (Marianne Røise Kielland Kjøttsøvn LBK 2004)
  • vi klinket glassene og snakket om at Oslo faen meg var episk nå i påsken
     (Jon Refsdal Moe Rant 2 31 2019)
UTTRYKK
klinke med
støte sitt drikkeglass lett mot en annens
  • jeg vil klinke med dig, og si skaal og tillykke
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 246 1919)
  • Eva og Fridtjof gikk rundt og klinket med alle
     (Carl Emil Vogt Fridtjof Nansen LBK 2011)
3 
støte noe mot noe annet, slik at det lager lyd
UTTRYKK
klinke på/i glasset
se glass
4 
spille klink
; kikse