klink
substantiv
BØYNINGet; klinket, klink 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
klinket
ubestemt form flertall
klink
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kliŋk]
BETYDNING OG BRUK
1
det å klinke
; det å gi klinkende lyd
SITAT
-
han tenker på sjørøverne som plopper øynene ned i ølglass, lar det punktere skummet og lande med et klink på bunnen(Anne B. Ragde Dr. Zellwegers gave LBK 2002)
2
det å skåle med noen eller med hverandre
; klinking
SITAT
-
fiskesupen drikkes under klink og stilfærdig skjemt