Det Norske Akademis Ordbok

kleve

kleve 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kleven, klever
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kleven
ubestemt form flertall
klever
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kle:`və]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt klefi, via gammelengelsk cleofa, fra gresk klibanos 'bakerovn, ildsted'
BETYDNING OG BRUK
1 
lite (sove)rom
; kove
 | jf. drengekleve
SITATER
  • Monsieur Stamann gjør bedst i at sove paa min kleve inat, om han vil tage tiltakke med geselkleven på Søstergaarden
     (Christian Koren-Wiberg Janicke Woltmann 27 1905)
  • gjemte klever og dulgte dører
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 253 1916)
  • han [bød] Orm godnat og gik ind i kleven, hvor han sov
     (Sigrid Undset Husfrue 192 1921)
2 
spiskammer
 | jf. klevekone
3 
dialektalt
 kott
4 
dialektalt
 duehus
 | jf. duekleve
5 
lite studierom (med vegg på tre sider), innredet i et bibliotek e.l.
SITATER
  • her [i annen etasje i Universitetsbiblioteket i Oslo] har videnskapsmennene 31 klever og kan i dypeste fred konsentrere seg om sin virksomhet
     (Drammens Tidende 1959/159/5/6)
  • han satt i sin kleve og ruget, fortapte seg i fotnoter som stadig førte ham til andre bøker
     (Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)