Det Norske Akademis Ordbok

klerk

klerk 
substantiv
BØYNINGen; klerken, klerker
UTTALE[klærk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt klerkr; via gammelengelsk clerc, cleric, middelnedertysk klerk, fra middelalderlatin clericus; se klerus; i denne betydningen fra engelsk clerk
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig om forhold i middelalderen
 presteviet person, geistlig person (i den katolske kirke)
SITATER
  • gaa, klerk med din monstranz, forbi hiin hytte!
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 366)
  • en raget klerk
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 169)
  • der [i domkiken i Rouen] knæler klerk og ridder i glarets brogede glød
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 94)
  • der var visselig ikke megen teologi hverken i dem [de første kristne konger] eller i deres følge av klerker og munke
     (Bernt Lie Mot Overmagt 37 1907)
1.1 
om forhold i middelalderen
 (yngre) person som var under geistlig opplæring og gikk presten til hånde under gudstjenesten
SITATER
  • prester og klerker stod og tok imot dem [brudeparet] [ved kirken]
     (Sigrid Undset Husfrue 6 1921)
  • piken Katrine … sier aldri nei til noen, hverken klerk eller prest eller kannik eller munk eller vandrende fransiskaner
     (Lorentz Eckhoff Adelsmannen 197 1938)
2 
om forhold i middelalderen
 skriver, sekretær (særlig hos en fyrste, i et kanselli)
3 
sjøfart, om eldre forhold
 kontorist eller agent hos skipshandler