klammer
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; klammeren, klammere eller klamre 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
klammeren
ubestemt form flertall
klammere eller klamre
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kla´m:ər]
ETYMOLOGI
fra tysk Klammer; tilsvarer nedertysk klamere, klamer, klammer og norrønt klǫmbr (genitiv klambrar) 'klemme'
BETYDNING OG BRUK