Det Norske Akademis Ordbok

klakke

Likt stavede oppslagsord
klakke 
verb
BØYNINGklakket, klakket, klakking
UTTALE[kla`k:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig beslektet med norrønt klaka 'låte'; jf. norrønt klakksárr 'såret, skadd' og svensk klakka 'slå, smelle'; jf. også klakk
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 banke
; slå
1.1 
kastrere (krøtter) ved å knuse testiklene
2 
smelle
; klapre
SITATER
  • faste klakkende slag paa bolte og nagler ude fra skibsværftet
     (Knut Hamsun Kratskog 227 1903)
  • [han] hører slaget [med sleggen] klakke mellom fjellsidene
     (Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)
  • skinnskoa hans har harde såler og klakker mot steingulvet
     (Zeshan Shakar De kaller meg ulven 223 2022)
2.1 
gå så skoene smeller mot bakken
SITATER
  • [en av pikene] kommer klakkende i sine trætøfler
     (Knut Hamsun Kratskog 110 1903)
  • [gutten dro] avsted saa skoene rigtig klakket i bakken
     (Gabriel Scott Jernbyrden (1919) 121)
  • hun klakker avgårde i trang grønn kjole på tynne hæler
     (Marianne Fastvold Død som en dronte 174 1994)
  • [han] lot hælene klikke, klakke mot storbyasfalten
     (Morten Jørgensen Kongen av København 131 1997)
3 
muntlig
 stabbe
 | jf. klakker