klaffe
verb
UTTALE[kla`f:ə]
ETYMOLOGI
dansk form klaffe, fra middelnedertysk klaffen 'prate; sladre'; jf. tysk kläffen 'bjeffe; kjefte, skjelle'; jf. klaffer
BETYDNING OG BRUK
foreldet
baktale
; baksnakke
SITAT
-
han skulde blot have banket mig, naar jeg sladrede eller klaffede