Det Norske Akademis Ordbok

kjøve

kjøve 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLkjøvde, kjøvd, kjøving
preteritum
kjøvde
perfektum partisipp
kjøvd
verbalsubstantiv
kjøving
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çø:`və]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt kǿfa; beslektet med kvæve
BETYDNING OG BRUK
1 
kvele (levende vesen)
 | jf. nedkjøve
SITATER
  • piken Ellen som hadde kjøvd barnet sit
     (Knut Hamsun Landstrykere I 287 1927)
  • hver morgen gik hun forbi Ezras myr hvor hun engang hadde kjøvd en skipper fra Hardanger
     (Knut Hamsun August II 249 1930)
2 
slukke
; kvele
3 
mest i adjektivisk perfektum partisipp
 dempe
; kvele
SITATER
  • bak ham i øst dønnet jorden, en ustanselig kjøvd dur som lignet fjern uro av en separator
     (Mikkjel Fønhus Der vildmarken suser 127 1919)
     | dump
  • mistanken for tyvskap [ble] kjøvd («kvalt») i tide
     (Knud Knudsens livsminner 99)
4 
om vannløp, mest med formelt subjekt
 bli oppdemt, stoppet til pga. is
EKSEMPLER
  • det kjøvde i bekken
  • bekken kjøver opp
SITATER
  • hun hørte der alt var kommen tæle i jorden; og allesteds op i brækken kjøvde det, sken gult av svull
     (Hans E. Kinck Kirken brænder 247 1917)
  • det kjøivde over alle bøer
     (Hans E. Kinck Foraaret i Mikropolis 84 1926)
  • hækker og elver kjøiver mot mildveir eller sne
     (Morgenbladet 1927/31/2/2)