Det Norske Akademis Ordbok

kjone

kjone 
substantiv
BØYNINGen; kjonen, kjoner
UTTALE[ço:`nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt kylna, via gammelengelsk cylen, cyln 'ildsted', fra latin culina 'kjøkken, ovn'; samme ord som kjølne
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 hus til tørking, især av korn
 | jf. badstue
SITATER
  • jeg bor her borte under kjonen
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 279 1879)
  • da majoren skjønte, at folk brød sig lidet om at bo i Rannerhytten, gjorde han den … om til kjone
     (Ragnhild Jølsen Samlede skrifter I 32)
  • jeg stirret på kjonen så grå og ensom
     (Eystein Eggen To konger 81 1999)