kjennskap
substantiv
BØYNINGet / en; kjennskapet / kjennskapen 
genus
nøytrum / maskulinum
ubestemt artikkel
et / en
bestemt form entall
kjennskapet / kjennskapen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çe`nskap]
BETYDNING OG BRUK
1
det å kjenne noe
; det å kjenne (til), vite (om at noe eksisterer eller foregår,
har foregått)
SITATER
-
formannskapet skal opfordre dem som måtte ha kjennskap til noget de mente var påtale verd(Aftenposten 1934/165/3/4)
-
[det engelske folk] vil heller aldri være med, naar det faar fullt kjennskap til sakens moralske og menneskelige side(Nationen 1934/161/3/1)
-
han nekter kjennskap til noe samrøre mellom søsteren, svigerfaren og Krokfoss(Jørgen Gunnerud Byen med det store hjertet LBK 2009)
-
problemet var bare at hun … forferdet benektet kjennskap til Marie Morgenstiernes død(Hans Olav Lahlum Katalysatormordet LBK 2012)
1.1
mest litterært
kunnskap (om)
EKSEMPEL
-
oldtidens kjennskap til menneskets anatomi var mangelfull
SITATER
-
jevnt og ihærdig arbeidet presten Søren Rømer sig ind i kjendskapet til sine menigheder og sit embede
-
et umiddelbart kjendskab til sagaen
-
det var kjennskapen til Tourneforts klassifisering som imponerte Celsius i Uppsala
-
et forskningssenter som arbeider for å utbre kjennskapet til nordisk middelalder(Thorvald Steen Fra Reykholt til Bosporus LBK 2003)
2
det å være eller bli kjent med (en person)
; bekjentskap
UTTRYKK
gjøre kjennskap
mest dialektalt
bli kjent med hverandre
-
Søren og jeg [gjorde] kjendskap paa huset(H. Meltzer Politinotitser (1874) 46)| i tukthuset
3
om person, litterært
det å være kjent, omtalt
SITAT
-
man mister i agt hvad man vinder i kendskab