Det Norske Akademis Ordbok

kjøn

kjøn 
adjektiv
BØYNINGkjønt
UTTALE[çø:n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt kǿnn 'innsiktsfull, kyndig, dugelig'; beslektet med kunne
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 som har en skarp sans
; klok
2 
dialektalt
 djerv
; modig
3 
dialektalt
 stolt
; strunk
SITATER
  • [tiuren] briskede sig saa kjøen og spansk som en greve
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 80 1879)
  • gik Hans [Grenader] altfor kjøn, og sad hatten altfor meget paa snur, saa sagde folkene: «Idag er Hans Bandhund» og gaasedammen hans [vannansamlingen i hattepullen] paa en kant begge to
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter I 180)