Det Norske Akademis Ordbok

kildre

kildre 
verb
BØYNINGkildret, kildret, kildring
UTTALE[çi`ldrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig dansk form kildre, avledet (iterativ) av kilde, som tilsvarer kile (verb)
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 kile
SITAT
  • katteskinn og ull kildrer og klør mot halsgropa
     (Kim Småge Dobbeltmann LBK 2004)
2 
litterært
 fremkalle behag, lystfølelse (hos)
SITATER
  • sligt kildrer naturligvis forfængeligheden
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 248)
  • Cæsar kildrer sin tjeners øre
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 168 1873)
  • han [tok] sin forlovedes [hånd] saa forsigtigt, og det kildrede ham at kjende, hvor blød og fin den var
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 162 1882)
  • [jeg] blev i høi grad kildret af duften fra buffeten
     (Chr. Skredsvig Dage og nætter blandt kunstnere 70 1908)
  • det kildrer at se ned i al denne rigdom
     (Gabriel Scott Kilden 108 1918)
  • en fuktig tungespiss, som fikk det til å kildre i ham
     (Gunnar Staalesen 1900 Morgenrød 129 1997)
2.1 
i adjektivisk presens partisipp
 
kildrende
 som fremkaller en behagelig følelse, lystfølelse
SITATER
  • flammerne slikket opover tyrikubberne, og den sprakende lyd fyldte hende med en kildrende fryd
     (Øvre Richter Frich Den røde taake 125 1914)
  • med en kildrende lystfølelse undersøker hun de små utgravningsobjektene sine
     (Pål Gerhard Olsen Fredstid 58 2000)
  • den kildrende tanken om evig liv, som man til da har slått fra seg, kan bli noe mer enn kildrende
     (Jon Michelet Brev fra de troende LBK 2008)
  • [jeg kjente] gresset mykt og kildrende mot de nakne føttene
     (Karl Ove Knausgård Om våren 117 2016)