Det Norske Akademis Ordbok

kelner

kelner 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kelneren, kelnere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kelneren
ubestemt form flertall
kelnere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ke´lnər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Kellner, av middelalderlatin cellenarius 'kjellermester', avledet av latin cellarium 'spiskammer, forrådskammer'
BETYDNING OG BRUK
servitør
SITATER
  • overført
     
    disse bukkende sliskende samfundets kellnere med servietten over armen og en tjenende finger til allt det som heter folket …
     (Ove Arthur Ansteinsson Det røde vælde 267 1912)
  • en av kelnerne stillet sig i positur
     (Øvre Richter Frich Den røde taake 12 1914)
  • kelneren kom bort og spurte Harry hva han ville ha
     (Jo Nesbø Flaggermusmannen LBK 1997)
  • jeg knipser og oppfører meg på alle måter som en vulgær turist. «Kelner! Vi er sultne!»
     (Ari Behn Bakgård 240 2003)