kaure substantiv BØYNINGen; kauren, kaurer genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall kauren ubestemt form flertall kaurer UTTALE[kæu`rə] ETYMOLOGI jf. norrønt kárr 'krølle'; se kåre BETYDNING OG BRUK 1 dialektalt finkrøllete ull, særlig av lam 2 dialektalt vedstykke til opptenning, spikket opp i spon som krøller seg og henger sammen i den ene enden
