kaure verb BØYNINGkauret, kauret, kauring preteritum kauret perfektum partisipp kauret verbalsubstantiv kauring FULL BOKMÅLSNORM UTTALE[kæu`rə] ETYMOLOGI til kaure; jf. kåre og kåre BETYDNING OG BRUK dialektalt spikke kaurer, krøllspon
