Det Norske Akademis Ordbok

katastrofe

katastrofe 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; katastrofen, katastrofer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
katastrofen
ubestemt form flertall
katastrofer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[katastro:`fə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra gresk katastrophe 'vending, vendepunkt'; sammensatt av kata; jf. kata-; og strophein 'vende'; jf. strofe
BETYDNING OG BRUK
1 
litteraturvitenskap
 avgjørende vending i handlingen i litterært verk, særlig siste akt i greske tragedier
 | jf. peripeti
SITAT
  • katastrophens afslutning i hans selvforsoning
     (Henrik Ibsen Samlede verker XV 330)
1.1 
skjebnesvanger, ulykkelig vending (i utvikling e.l.)
; sammenbrudd
; ødeleggelse
; ruin (som slutt på, resultat av utvikling e.l.)
EKSEMPLER
  • valgnederlaget ble en katastrofe for partiet
  • ende med (en) katastrofe
2 
hendelse med store ødeleggende virkninger
; stor, ødeleggende ulykke
 | jf. naturkatastrofe
SITATER
  • katastrofen [forliset] med «Haakon VII»
     (Bergens Tidende 1929/235/4/3)
  • en katastrofe som den i Tafjord kommer ikke som nogen overraskelse for oss geologer
     (Aftenposten 1934/174/4/3)
  • Byrd undgikk en katastrofe i siste øieblikk
     (Aftenposten 1935/73/6/1)
  • heller ikke menneskene i Pompeii ble varslet om katastrofen
     (Ragnhild Nilstun Min lange reise ender her LBK 2007)