Det Norske Akademis Ordbok

karve

Likt stavede oppslagsord
karve 
verb
BØYNINGkarvet, karvet, karving
UTTALE[ka`rvə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nedertysk karven, fra middelnedertysk kerven; jf. svensk karva, tysk kerben
BETYDNING OG BRUK
1 
skjære, grave innsnitt eller fordypninger, figurer (med kniv eller lignende redskap)
 | jf. karveskurd, karvestokk
SITATER
  • et stykke kleberstein … som noen hadde karvet i
     (Toril Brekke Gullrush LBK 2008)
  • dialektalt, overført
     
    det lå en skohæl borti peisen, og den karvet [jerven] i sig med de skarpe tennene
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 98 1926)
     | gnaget i seg
UTTRYKK
karve ut
grave ut
  • en nedlagt koppergruve som oldefaren hennes og noen bergverksfolk fra Kongsberg karvet ut på 1700-tallet
     (Hans Herbjørnsrud Vi vet så mye LBK 2001)
2 
skjære opp (en tobakksrull, bladtobakk) i smale strimler eller i småstykker
SITATER
  • i gamle dager maatte man karve sin snaddetobak selv – forbi, slut med det slitet, Per paa bua førte karvet tobakk
     (Knut Hamsun Børn av Tiden 396 1913)
  • hon karvet i pipen
     (Gabriel Scott Alkejægeren 124 1933)
  • [han] umaka seg [ikke] med å karve rulltobakken med kniv før han stoppa den i snadda
     (Johan Bojer Vår egen stamme (1960) 15)
  • [de] skjærer biter av en skråtobakkende og karver bitene mellom seg
     (Nils Johan Rud Gammel manns Høysang LBK 1990)
UTTRYKK
karvet blad
karvet bladtobakk
  • [han] gik med en vis omsigtlig, kyndig mine dampende sin karvede og saucede bladtobak af en kort porcelænspibe
     (Jonas Lie Gaa paa! 75 1882)
  • karva bla
     (Nordahl Grieg Norge i våre hjerter 66 1929)
  • han røkte i grunnen alt, unntatt karvet blad og det han kalte «sigarettsvineriet»
     (Eystein Eggen Generalen LBK 1996)