karde
substantiv
UTTALE[ka:`rə]
ETYMOLOGI
av norrønt karði (brukt som tilnavn), fra middelnedertysk karde, fra middelalderlatin cardus, av latin carduus 'tistel'; samme ord som kardon
BETYDNING OG BRUK
redskap med tettsittende tinder til å kjemme ull med (eller
annet materiale som skal spinnes)
SITATER
-
ved skorstenen sidder Kari med kårder og med uld
-
«Korder uden uld er bare kjærringtull,» sagde manden