Det Norske Akademis Ordbok

karate

karate 
substantiv
BØYNINGen; karaten
UTTALE[kara:`tə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via engelsk karate, fra japansk, grunnbetydning 'tom hånd'
BETYDNING OG BRUK
idrett
 asiatisk nærkampteknikk, kampsport uten våpen, basert på raske slag og spark
SITATER
  • en som virkelig kan og har forstått karaten, gjør alt han kan for å unngå å bruke den
     (Billedbladet NÅ 1974/nr. 17/23)
  • sort belte i karate
     (Gert Nygårdshaug Solfiolinen 115 1981)
     | jf. belte
  • han brukte karate, brakk nesten armen på meg
     (Ebba Haslund Døgnfluens lengsel 101 1984)
  • han begynte å trene karate i 1976, og det var ikke snakk om idrettskarate
     (Morten Jørgensen Sennepslegionen 94 1987)