karakk
substantiv
BØYNINGen; karakken, karakker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
karakken
ubestemt form flertall
karakker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kara´k:]
ETYMOLOGI
fra fransk carraque, av uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
stort seilskip med to til fire master og høy akterende, alminnelig på 1400- og 1500-tallet
; stor karavell
SITATER
-
middelalderen var en gjennombruddstid i seilskutenes utviklingshistorie … Det utviklet seg nye skipstyper som «holken», «karavellen» og «karakken»
-
fra Genua fikk jeg endelig skipsleilighet til Spania med en karakk lastet med marmor til utvidelse av kirken i Cadiz