kanutt substantiv BØYNINGen; kanutten, kanutter genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall kanutten ubestemt form flertall kanutter UTTALE[kanu´t:] ETYMOLOGI fra middelnedertysk karnute 'felle, kamerat' BETYDNING OG BRUK mest spøkefullt slyngel ; slubbert SITAT saa du vilde lure dig ud ikvæld igjen, din fordømte kanut (Vilhelm Krag Baldevin 47 1925)
