Det Norske Akademis Ordbok

kansler

kansler 
substantiv
BØYNINGen; kansleren, kanslere
UTTALE[ka´nslər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt kanceler, fra latin cancellarius, til cancelli, flertall av cancellus 'gitter, skranke', jf. kanselli; grunnbetydning 'tjenestemann som i et embetslokale er mellommann mellom embetsmann og publikum'
BETYDNING OG BRUK
1 
om eldre forhold
 leder av kongens kanselli (med ansvar for utferdigelse av kongebrev)
SITATER
  • kansleren Audun af Hægranæs
     (Henrik Ibsen Gildet på Solhaug 7 1883)
  • Robert Cecil, dronning Elizabeths kansler i fjerne år, hadde pukkel
     (Richard Herrmann Victoria 273 1987)
  • en kansler hadde høy status og makt. Han hadde blant annet ansvar for kongens segl
     (Margit Harsson Stein LBK 2000)
1.1 
om forhold i Norge 1547–1679
 rikets høyeste juridiske embetsmann (justitiarius)
SITAT
2 
om tyske og østerrikske forhold
 førsteminister i regjeringen
 | jf. rikskansler
SITAT
  • Anna Louisa hadde vært forundret over at tyskere fortsatt brukte ordet kansler, helt til hun kom på at Hitler ble kalt Führer)
     (Lotta Elstad Et eget rom 24 2014)
3 
leder av eller øverste tjenestemann i et ordenskapittel
 | jf. ordenskansler
4 
om ordning fra 1824 til 1845
 høyeste tilsynsmann (på kongens vegne) ved et universitet
; universitetskansler
 | jf. prokansler