kansler
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kansleren, kanslere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kansleren
ubestemt form flertall
kanslere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ka´nslər]
ETYMOLOGI
av norrønt kanceler, fra latin cancellarius, til cancelli, flertall av cancellus 'gitter, skranke', jf. kanselli; grunnbetydning 'tjenestemann som i et embetslokale er mellommann mellom embetsmann
og publikum'
BETYDNING OG BRUK
1
om eldre forhold
leder av kongens kanselli (med ansvar for utferdigelse av kongebrev)
SITATER
-
kansleren Audun af Hægranæs
-
Robert Cecil, dronning Elizabeths kansler i fjerne år, hadde pukkel
-
en kansler hadde høy status og makt. Han hadde blant annet ansvar for kongens segl
1.1
om forhold i Norge 1547–1679
rikets høyeste juridiske embetsmann (justitiarius)
SITAT
-
Jens Bjelke, Norges rikes kansler
2
om tyske og østerrikske forhold
førsteminister i regjeringen
| jf. rikskansler
SITAT
-
Anna Louisa hadde vært forundret over at tyskere fortsatt brukte ordet kansler, helt til hun kom på at Hitler ble kalt Führer)(Lotta Elstad Et eget rom 24 2014)
4
om ordning fra 1824 til 1845
høyeste tilsynsmann (på kongens vegne) ved et universitet
| jf. prokansler