kannik
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kanniken, kanniker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kanniken
ubestemt form flertall
kanniker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ka´n:ik]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin canonicus, grunnbetydning 'person som lever i overensstemmelse
med en regel, med kanon'; se kanon
BETYDNING OG BRUK
kirkevesen
geistlig person som er medlem av et domkapittel
; domherre
; korsbror
SITATER
-
piken Katrine … sier aldri nei til noen, hverken klerk eller prest eller kannik eller munk eller vandrende fransiskaner
-
Augustin selv er den første «kannik», den første canonicus