kalve
verb
MODERAT BOKMÅLkalvet, kalvet, kalving 
preteritum
kalvet
perfektum partisipp
kalvet
verbalsubstantiv
kalving
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ka`lvə]
ETYMOLOGI
til kalv; i denne betydningen av norrønt kelfa; i isbrebetydning og muntlig betydning muligens av
annet, ukjent opphav, nå assosiert med kalv
BETYDNING OG BRUK
1
om ku og visse andre hunndyr
føde kalv
; få kalv
SITATER
-
Rødsi har kalvet
-
[simlene] kalver i deres fjeld
-
[det] hadde været liv i [kalven] helt til siste døgn før kalvingen(Nationen 1934/176/2/6)
-
du hørte lyder fra fjøset og skyndte deg dit for å se om kua kalvet
2
refleksivt
kalve seg
muntlig, sjelden
løpe, renne med viltre hopp og sprang (som kalver)
SITAT
-
[føll] som foer og kalvede sig omkring haugene
3
om isbre, isfjell
revne slik at et større stykke (større stykker) løsner
SITATER
-
af og til «kalved» [isfjellene] under stort brag og bulder, saa skumsprøiten stod med vældig sjø til alle kanter
-
overført, spøkefullti det samme kalvet høibøren| revnet, falt fra hverandre
-
årsaken til ulykken er at isbarrieren har kalvet(Dagbladet 1933/60/14/5)
-
det bråker som kalvende isbreer rundt ham(Gaute Bie Verden ifølge kartet LBK 2012)
4
muntlig
kantre
; velte
SITATER
-
jeg kælvet monstrøst … Sykkelen skled i én retning, jeg i en annen(Jan Kjærstad Jeg er brødrene Walker LBK 2008)
-
han klatra og falt, kælva og slo seg, men han fryktet ikke smerte(Kjetil Stensvik Østli Politi og røver LBK 2009)