Det Norske Akademis Ordbok

jubel

jubel 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ju:´b(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Jubel, fra middelalderlatin jubilus 'langtrukkent jubelkor ved slutten av kirkesang; jubelsang, lovsang', til senlatin jubilum '(gjeternes) roping; hærskrik', til latin jubilare; jf. jubilere
BETYDNING OG BRUK
1 
høye utrop eller sang som uttrykk for sterk glede, for glad munterhet
SITATER
  • I, som har frihedsdagens jubel og sang i eders hjerter
     (Henrik Ibsen De unges forbund 25 1874)
  • børnene leger under latter og jubel
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 51 1879)
  • folkets jubel dig imøde klinger
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 138)
  • fullt hus, endeløs jubel
     (Nationen 1935/31/3/4)
  • hele Sørsida sydet av flagg, hurrarop, jubel og trampende føtter
     (Karsten Alnæs Bakenfor alle farger LBK 2008)
  • fullt hus og stormende jubel, hver eneste kveld uken igjennom
     (Erling Pedersen Kongens kvinner LBK 2008)
2 
sterk, inderlig glede
SITATER
  • jeg undertrykte bare den jubel jeg blev fyldt av
     (Knut Hamsun Segelfoss By I 211 1915)
  • han så ingen jubel over at han uten videre hadde akseptert deres skikker
     (Ola Bauer Magenta LBK 1997)
  • den berusende kraften, det første kysset, jubelen
     (Ketil Bjørnstad Historien om Edvard Munch 135 1996)