Det Norske Akademis Ordbok

jatte

jatte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLjattet, jattet, jatting
preteritum
jattet
perfektum partisipp
jattet
verbalsubstantiv
jatting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ja`t:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig av norrønt játta; beslektet med forjette
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 si ja
SITAT
  • [hun kunne ikke] jatte og gi ham haab om, at «kanske greier det sig, bare du gir tid»
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 64 1916)
UTTRYKK
jatte med
 | sjelden jatte etter
(i samtale) stadig gi tilslutning til det som sies uten egentlig å mene det
; snakke noen etter munnen
  • «Jah, – jah – jah,» jattede onkel Joel frydefuld efter
     (Jonas Lie Faste Forland 80 1899)
  • han jattet med Brede og nikket til hans overfladiskhet
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 172 1917)
  • og vi er enige i alt, vi jatter med, jeg jatter med, jeg kommer med kommentarer der de må komme, forsiktig, uten å provosere, forsøker å være enig med den som snakker høyest
     (Johan Mjønes Terminalhastighet LBK 2009)