Det Norske Akademis Ordbok

jaske

jaske 
verb
BØYNINGjasket, jasket, jasking
UTTALE[ja`skə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dansk jaske 'søle, være uordentlig'; jf. jask
BETYDNING OG BRUK
1 
oppføre seg som en jask
2 
muntlig
 arbeide slurvete, uordentlig
UTTRYKK
jaske sammen
skaffe til veie i en fart og på en slurvete, uordentlig måte
  • [han] har jasket sammen en intetsigende og upersonlig bok
     (Hans E. Kinck Mange slags kunst 168 1921)
jaske av
 | jaske fra seg
gjøre seg ferdig med noe i en fart, på en slurvete, uordentlig måte
  • anførere [dvs. dirigenter], der jasker en mozartsk opera af på den tarveligste måde
     (Edvard Grieg Artikler og taler 152)
  • de fleste [av helleristningsfigurene] er løst tegnet, bare jasket av med en strek eller to
     (A.W. Brøgger Det norske folk i oldtiden 83 1925)