Det Norske Akademis Ordbok

jamre

jamre 
verb
MODERAT BOKMÅLjamret, jamret, jamring
preteritum
jamret
perfektum partisipp
jamret
verbalsubstantiv
jamring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ja`mrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk jameren, tysk jammern, til jammer; se også jamring
BETYDNING OG BRUK
1 
klage gråtende, hulkende av smerte eller sorg
SITATER
1.1 
refleksivt
 
jamre seg
 ynke seg
SITATER
  • han bad til Gud, jamret sig høit i vaande
     (Bernt Lie Mot Overmagt 227 1907)
  • Adelaide gråter og jamrer seg
     (Jens Bjørneboe Amputasjon 53 1970)
  • en av pikene hadde fått kversilla, eller i alle fall halsvondt, og lå og jamret seg inne på kammerset
     (Karsten Alnæs Trollbyen LBK 1992)
1.2 
gi en klagende, hylende lyd
SITATER
  • stormen fikk stua til å jamre og ryste
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 79 1929)
  • riggen jamret sig i stormen
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 63 1929)
  • i adjektivisk presens partisipp
     
    langtrukne jamrende lokomotivfløyter
     (Axel Jensen Mor India 120 1974)
  • flammene slikket og jamret som et stort, såret dyr
     (Gaute Heivoll Før jeg brenner ned 13 2010)
2 
muntlig, nedsettende
 gi uttrykk for misnøye
; klage
EKSEMPLER
  • de jamrer over ungdommens lettsindighet
  • jamre over de høye skattene
SITAT
  • det er … blitt nokså alminnelig å jamre over den utilstrekkelige ytringsfriheten
     (Torborg Nedreaas Ytringer i det blå 14 1967)
2.1 
refleksivt
 
jamre seg
 beklage seg
SITATER