irr
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; irret 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
irret
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ir:]
ETYMOLOGI
dansk form ir; tilsvarer (norsk) dialektalt eirg, erg, erj; beslektet (i avledningsforhold til) norrønt eir 'kobber', jf. eir
BETYDNING OG BRUK
mineralogi, kjemi
grønt belegg av kobberoksider, som dannes på kobber og
kobberlegeringer som er utsatt for oksygen, karbondioksid og fuktighet,
eller kjemisk behandling
; belegg av malakitt
; kobberrust
SITATER
-
blyets og kobberets irr, som fremkommer endog blot ved paavirkningen af luftens syrlighed(Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,3 40)
-
hvem renset lodderne i lodstokken saa det ikke la sig irr på dem og gjorde dem tyngre