Det Norske Akademis Ordbok

invokere

invokere 
verb
Informasjon
BØYNINGinvokerte, invokert, invokering
preteritum
invokerte
perfektum partisipp
invokert
verbalsubstantiv
invokering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[invoke:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin invocare 'påkalle, tilkalle, anrope'; jf. engelsk invoke; jf. invokasjon
BETYDNING OG BRUK
litterært
 påkalle
SITATER
  • foreløpig vet vi så lite om dette [dvs. moralen i atomkrig] at det neppe er berettiget å invokere den moralske faktor som støtte for den ene eller den andre taktiske doktrine
     (Norsk Militært Tidsskrift 1957/nr. 7/430)
  • det retoriske hovedgrepet består i en personifikasjon, Borkman påkaller eller invokerer «de bundne millioner» som ånder eller personer; han snakker til dem som de var mennesker
     (Eivind Tjønneland Ibsen og moderniteten 100 1993)