Det Norske Akademis Ordbok

invitasjon

invitasjon 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; invitasjonen, invitasjoner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
invitasjonen
ubestemt form flertall
invitasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[invitaʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk invitation, eller direkte fra latin invitatio (genitiv invitationis), verbalsubstantiv til invitare; se invitere
BETYDNING OG BRUK
1 
det å invitere(s), oppfordre(s) til noe, f.eks. kontakt
SITATER
  • [hun] kjenner igjen en seksuell invitasjon når hun ser en
     (Knut Nærum En himmel full av stjerner LBK 2004)
  • om sjakk
     
    Magnus svarte med den sicilianske dragen, en invitasjon til sylskarpt spill
     (Arne Danielsen Mesteren LBK 2010)
2 
det å invitere(s), innby(s) som gjest
EKSEMPEL
  • ta imot invitasjon til et bryllup
SITATER
  • Mette ble glad for invitasjonen, for hun begynte straks å diskutere barnevakt med sin mann
     (Dag Solstad Professor Andersens natt LBK 1996)
  • hun hadde fått invitasjon til vernissasjen
     (Jo Nesbø Hodejegerne LBK 2008)
  • jeg hadde allerede avslått tre … invitasjoner til champagne-frokost
     (Linnéa Myhre Evig søndag (2013) 102)
3 
skriftlig innbydelse
SITATER
  • der [lå] invitation til mig fra Vedøe til en aftenscommerce
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter V,1 36)
  • du har aldri fått invitasjon til et selskap før, ikke skriftlig invitasjon i konvolutt
     (Olav Angell Oslo i skumring LBK 1991)
  • en vakker, skriftlig invitasjon med et diktsitat
     (Hanne Ørstavik Kjærlighet 30 1997)
  • Mikael åpnet en skuff, lette frem en invitasjon
     (Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)