Det Norske Akademis Ordbok

intrigant

Likt stavede oppslagsord
intrigant 
adjektiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLintrigant
nøytrum
intrigant
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[intriga´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk, fra italiensk intrigante, presens partisipp av intrigare, av latin intricare, jf. intrigere og intrikat
BETYDNING OG BRUK
1 
som lager intriger
; som er tilbøyelig til å intrigere, til å bruke knep
SITATER
  • hans intriguante karakter
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,4 199)
  • «Alt vel overveiet, tror jeg nok, at jeg skal kunne skille dem ad. Jeg er en intrigant fyr, vet du.»
     (Rudolf Muus Nemesis 8 1919)
  • jeg er aldrig blit overbevist om at slangerne [stjernene i Hollywood tenkt som Edens hage] er intrigante og sladderaktige
     (Øvre Richter Frich Journalisten og filmstjernen 161 1929)
  • kansler Franz von Papen [var] en intrigant narr som allerede fjorten dager senere måtte vike for kansler Kurt von Schleicher
     (Terje Stigen Alt er slik det er 122 1996)
  • intrigante og dobbeltkommuniserende kvinner som gjemte seg bak feminismens slagord
     (Kristine Næss Rita blir forfatter LBK 2002)
  • jeg kan være bitchy og ondskapsfull, men jeg er aldri intrigant
     (Per Knutsen Gamle menns elskov LBK 2010)
2 
som er forbundet med intriger, renkespill
SITAT
  • det moderne storbylivet, som Helene hadde vært en dekadent og intrigant del av
     (Thure Erik Lund Grøftetildragelsesmysteriet 258 1999)