intermittens
substantiv
BØYNINGen; intermittensen, intermittenser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
intermittensen
ubestemt form flertall
intermittenser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[intərmite´ns]
ETYMOLOGI
substantivering av presens partisipp av intermittere
BETYDNING OG BRUK
avbrytelse
; opphold